Baluba – fersking på Østlandet
Tjolahopp! Bare noen dager etter ettårsdagen min - 17.mars 2008, ble jeg hentet i Åndalsnes. Jeg var så sliten den dagen og sov i bilen nesten hele veien til mitt nye hjem.
Fra starten her hadde jeg lite peiling på hvordan jeg skulle oppføre meg, og skjønte egentlig ikke så mye annet enn at i det nye huset var den nye familien min glad i hunder og kos – akkurat sånn som meg! For et lykketreff. Chivas – husets mammadalt, en Golden på 6 år (han kan mye forskjellig, altså!) – har vært utrolig tålmodig med meg helt fra starten (men fy så skitne ører han hadde!). Tålmodig - enda jeg var høyt og lavt, nafset han i halsen, klatret over han og krøp under han, stresset ute og inne. I starten gikk jeg sidelengs med forlabbene på kjøkkenbenken, hadde full oversikt over hva som til enhver tid var på både benken og spisebordet, danset på bakbeina, danset i sirkel, hoppet og gjorde alle slags kunster for å få den nye familien til å forstå at jeg godt kunne tenke meg det samme som dem. Chivas sa fra når jeg gjorde noe galt, og det gjør han fortsatt. Som for eksempel når jeg kiler meg fast under terrassen.
Men altså – her er det visst ingen bønn. Det tok ikke mer enn noen få dager før jeg forsto at det faktisk lønte seg å holde alle fire labbene på parketten! Juhu – og for en mat de serverer her i huset! Fersk mat hver dag! Grønnsaker også. Og tørrforet har aldri smakt så godt som sammen med leverposteiskiva om morgenen. Og for å få all denne snaddermaten, må jeg altså sitte og være rolig. Jeg får ingenting hvis jeg gjør alle triksene mine rett før mat. Så nå lar jeg all mat og annen snacks ligge i fred på benken, og er stolt av at jeg er blitt så flink. Det er jo så koselig å få ros når jeg gjør noe bra. Det liker vi Stabyer, ikke sant?
Apropos det å være rolig – det er i grunnen ganske fint. Det tok noen måneder før jeg skjønte at jeg hadde det mye bedre når jeg ikke løp opp og ned alle trappene 100 ganger om dagen. Eller sto i vinduet og så på naboene som dro på jobb, kattene i nabolaget og de små søte dyra med pinner på seg. Når jeg er rolig er det nemlig utrolig morsomt å lære nye ting. Og her lærer jeg masse. Før – i rebelltiden – spiste jeg på fjernkontroller (oj – så rare i ansiktene folka mine ble da!), ødela alle klær med godbitlukt (og det er i grunnen ganske mange), ødela vekkeklokka til fatter`n (den sekundviser`n smakte ikke særlig godt forresten) og en masse annet jeg helst ikke vil tenke på. Nå oppfører jeg meg helt fint. Jaja – nesten hele tiden, da.
Jeg har noen uvaner som jeg må fortelle om. En av dem er at jeg synes det er såå morsomt å finne glasskluten til mutter`n. Det er bare glasskluten som er kul – de andre kan ligge igjen der i bøtta. Jeg tar med meg kluten litt hit og dit – og underholder familien min litt. En annen uvane er at jeg bare ELSKER Ulvang-sokkene til mutter`n! Heldigvis har hun sokkeskuffen sin i passe høyde, og jeg har selvsagt lært meg (helt på egenhånd, altså) å åpne skuffen, finne de rette sokkene, og kose meg med dem. Jeg tar dem med litt hit og dit i huset – og vips, så har jeg lært mutter`n ryddeleken. Jeg roter – hun rydder. Fatter`n har begynt å kalle meg for ”søte lille sokk”. I tillegg elsker jeg å vaske ørene til både fire- og tobente.
Mutter`n kaller meg for lille prinsesse, snuppa, søta, snusk, gullet – og selvsagt Baluba. Når hun bare kaller meg Baluba, er det for at jeg liksom skal høre etter eller trene litt og lære nye ting. Hun er akkurat like kosete som meg. Chivas er også kosete, men han er så stor at det ikke er plass til han i fanget. Flaks for meg. Det er også flaks at jeg har kommet til en familie som tåler at jeg er midtpunktet. De har forresten tatt meg med på flere utstillinger. Jeg har gjort så bra jeg har kunnet (selv om jeg synes det blir litt mye mas rundt med alle folk og hunder). Bare røde sløyfer og enda bedre enn det hittil! I 2009 skal jeg på flere utstillinger i tillegg til å gå lydighetskurs og jobbe mye med sportrening. Det gleder jeg meg til.
Jeg har også fått massevis av venner etter at jeg flyttet hit. Det er koselig å hilse på små, store, gamle og unge hunder, men de som bråker veldig, holder jeg meg unna. En puddel i nabolaget er lite sosial av seg, men sammen med meg klarer han å leke og oppføre seg som hunder skal.
For noen måneder siden var jeg skrekkelig engstelig for flere ting, for eksempel syklister. Men det har vi trent masse på!
Tjolahopp! Bare noen dager etter ettårsdagen min - 17.mars 2008, ble jeg hentet i Åndalsnes. Jeg var så sliten den dagen og sov i bilen nesten hele veien til mitt nye hjem.
Fra starten her hadde jeg lite peiling på hvordan jeg skulle oppføre meg, og skjønte egentlig ikke så mye annet enn at i det nye huset var den nye familien min glad i hunder og kos – akkurat sånn som meg! For et lykketreff. Chivas – husets mammadalt, en Golden på 6 år (han kan mye forskjellig, altså!) – har vært utrolig tålmodig med meg helt fra starten (men fy så skitne ører han hadde!). Tålmodig - enda jeg var høyt og lavt, nafset han i halsen, klatret over han og krøp under han, stresset ute og inne. I starten gikk jeg sidelengs med forlabbene på kjøkkenbenken, hadde full oversikt over hva som til enhver tid var på både benken og spisebordet, danset på bakbeina, danset i sirkel, hoppet og gjorde alle slags kunster for å få den nye familien til å forstå at jeg godt kunne tenke meg det samme som dem. Chivas sa fra når jeg gjorde noe galt, og det gjør han fortsatt. Som for eksempel når jeg kiler meg fast under terrassen.
Men altså – her er det visst ingen bønn. Det tok ikke mer enn noen få dager før jeg forsto at det faktisk lønte seg å holde alle fire labbene på parketten! Juhu – og for en mat de serverer her i huset! Fersk mat hver dag! Grønnsaker også. Og tørrforet har aldri smakt så godt som sammen med leverposteiskiva om morgenen. Og for å få all denne snaddermaten, må jeg altså sitte og være rolig. Jeg får ingenting hvis jeg gjør alle triksene mine rett før mat. Så nå lar jeg all mat og annen snacks ligge i fred på benken, og er stolt av at jeg er blitt så flink. Det er jo så koselig å få ros når jeg gjør noe bra. Det liker vi Stabyer, ikke sant?
Apropos det å være rolig – det er i grunnen ganske fint. Det tok noen måneder før jeg skjønte at jeg hadde det mye bedre når jeg ikke løp opp og ned alle trappene 100 ganger om dagen. Eller sto i vinduet og så på naboene som dro på jobb, kattene i nabolaget og de små søte dyra med pinner på seg. Når jeg er rolig er det nemlig utrolig morsomt å lære nye ting. Og her lærer jeg masse. Før – i rebelltiden – spiste jeg på fjernkontroller (oj – så rare i ansiktene folka mine ble da!), ødela alle klær med godbitlukt (og det er i grunnen ganske mange), ødela vekkeklokka til fatter`n (den sekundviser`n smakte ikke særlig godt forresten) og en masse annet jeg helst ikke vil tenke på. Nå oppfører jeg meg helt fint. Jaja – nesten hele tiden, da.
Jeg har noen uvaner som jeg må fortelle om. En av dem er at jeg synes det er såå morsomt å finne glasskluten til mutter`n. Det er bare glasskluten som er kul – de andre kan ligge igjen der i bøtta. Jeg tar med meg kluten litt hit og dit – og underholder familien min litt. En annen uvane er at jeg bare ELSKER Ulvang-sokkene til mutter`n! Heldigvis har hun sokkeskuffen sin i passe høyde, og jeg har selvsagt lært meg (helt på egenhånd, altså) å åpne skuffen, finne de rette sokkene, og kose meg med dem. Jeg tar dem med litt hit og dit i huset – og vips, så har jeg lært mutter`n ryddeleken. Jeg roter – hun rydder. Fatter`n har begynt å kalle meg for ”søte lille sokk”. I tillegg elsker jeg å vaske ørene til både fire- og tobente.
Mutter`n kaller meg for lille prinsesse, snuppa, søta, snusk, gullet – og selvsagt Baluba. Når hun bare kaller meg Baluba, er det for at jeg liksom skal høre etter eller trene litt og lære nye ting. Hun er akkurat like kosete som meg. Chivas er også kosete, men han er så stor at det ikke er plass til han i fanget. Flaks for meg. Det er også flaks at jeg har kommet til en familie som tåler at jeg er midtpunktet. De har forresten tatt meg med på flere utstillinger. Jeg har gjort så bra jeg har kunnet (selv om jeg synes det blir litt mye mas rundt med alle folk og hunder). Bare røde sløyfer og enda bedre enn det hittil! I 2009 skal jeg på flere utstillinger i tillegg til å gå lydighetskurs og jobbe mye med sportrening. Det gleder jeg meg til.
Jeg har også fått massevis av venner etter at jeg flyttet hit. Det er koselig å hilse på små, store, gamle og unge hunder, men de som bråker veldig, holder jeg meg unna. En puddel i nabolaget er lite sosial av seg, men sammen med meg klarer han å leke og oppføre seg som hunder skal.
For noen måneder siden var jeg skrekkelig engstelig for flere ting, for eksempel syklister. Men det har vi trent masse på!
Vi trener litt hver dag (mutter`n sier hun har en plan for ting jeg skal lære), og for tiden går vi på kurs eller er på hundetreningsgruppe 1 – 2 ganger i uka. På kursene/treningen jobber vi med mye forskjellig og aktivisering/hjernetrim er bra for oss Stabyer, altså! Hverdagslydighet, spor og agility har jeg også prøvd meg på. Det siste var kanskje det mest spennende jeg har vært med på foreløpig (i tillegg til å løpe og kose meg i skogen). De siste dagene har jeg også vært med mutter`n på flere skiturer. Det er også flott, jeg liker å trimme, men liker best når jeg kan bruke hodet samtidig. Jeg elsker altså å jobbe, og jeg får mye ros.
Som dere sikkert har skjønt, er jeg ei glad jente som finner på litt av hvert og som liker å være med der det skjer noe. Det er gøy å lære nye ting og bli med på nye steder.
Glad hilsen fra Baluba(som gleder seg til å bli kjent med enda flere).
Som dere sikkert har skjønt, er jeg ei glad jente som finner på litt av hvert og som liker å være med der det skjer noe. Det er gøy å lære nye ting og bli med på nye steder.
Glad hilsen fra Baluba(som gleder seg til å bli kjent med enda flere).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar