Utstilling i Bø

Lørdag sto vi opp før alle andre - trodde vi. Det var visst flere som skulle ut i snøværet, for det var nesten kø på veiene klokka sju! Vi møtte Kari og Capri ved Hokksund og hadde en veldig koselig biltur til og fra Bø. To jenter i bil betyr mye skravling!

Da vi nærmet oss Bø, så vi mange biler med hundebur - og ved Bøhallen var det virkelig masse biler, hunder og mennesker! Hallen var virkelig full, noe av det trangeste jeg har vært med på (foruten Bruce Springsteen på Valle Hovin... :-) ). Baluba taklet nå hallen bedre enn noen gang, ingen problemer med å gå inn i eller være inne i hallen. Det er en seier i seg selv.

Baluba og jeg hadde også god kontakt før vi skulle i ringen, og vi bare gledet oss. Hun løp velvillig i ringen da det var vår tur, sto fint, og jeg var stolt av lille prinesessen. Som jeg har skrevet tidligere, er jeg med på dette for å knytte bånd mellom hund og meg, vise fram rasen og ha det hyggelig med andre. Denne gangen likte nok ikke dommeren hunden min, det kan jeg ikke gjøre noe med. For første gang fikk vi andre premie og blå sløyfe - vår dårligste plassering hittil.

Vi fikk god støtte i forkant av Britt og ikke minst trøst på hjemveien av Britt, som sa at alle championer har en blå sløyfe. :-)

Jeg er forresten veldig glad for at Capri for første gang fikk bedre plassering enn Baluba. Synes det er viktig å glede seg over andres seire også, jeg da.

Den neste måneden skal vi pirke ekstra mye på lydighet - har meldt oss på til bronsemerkeprøven i mars en gang.

Utstillingjenta
I morgen - 21.februar 2009 - skal vi på NKK-utstilling i Bø. Vi har vært med på 5 utstillinger tidligere, og er veldig fornøyde med tilbakemeldingene vi får fra dommerne vi har stilt for så langt.

Med Baluba kom også lysten til å vise fram denne flotte hunden. Da hun allerede på første utstilling fikk CK og dommeren oppfordret oss til å fortsette å stille, var det motivasjon nok til å fortsette. Det er likevel oppdretteren til Baluba - Britt - som har fått oss med i ringen, noe jeg er veldig takknemlig for. Siden jeg i utgangspunktet tenker at utstilling ikke gjør hundene glade, har det vært veldig viktig for meg å ha følgende motto: Ustilling skal være gøy, utstilling skal være sosialt for hund og eier, vi er der for å bygge relasjoner mellom Baluba og meg og for å vise fram hvor flott rasen Stabyhoun er!

Baluba kan være litt engstelig i haller med mye støy, og har stor glede av Capri som vi møter hver gang. Engstelsen er heldigvis i ferd med å gå helt over. Vi har jobbet jevnt og trutt med miljøtrening i ulike haller uten at vi har stilt selv, i tillegg til at kurset vi er med på for tiden foregår inne i en hall med tidvis mye støy.

Som uerfaren utstiller, har jeg opplevd å glemme de utroligste ting til utstillingen. Derfor har jeg laget huskeliste og må gjøre alt klart kvelden i forveien. Blir foreløpig litt ekstra stressa rett før vi skal av gårde.

Vi gleder oss til Bø-utstillingen!

Baluba – fersking på Østlandet
Tjolahopp! Bare noen dager etter ettårsdagen min - 17.mars 2008, ble jeg hentet i Åndalsnes. Jeg var så sliten den dagen og sov i bilen nesten hele veien til mitt nye hjem.
Fra starten her hadde jeg lite peiling på hvordan jeg skulle oppføre meg, og skjønte egentlig ikke så mye annet enn at i det nye huset var den nye familien min glad i hunder og kos – akkurat sånn som meg! For et lykketreff. Chivas – husets mammadalt, en Golden på 6 år (han kan mye forskjellig, altså!) – har vært utrolig tålmodig med meg helt fra starten (men fy så skitne ører han hadde!). Tålmodig - enda jeg var høyt og lavt, nafset han i halsen, klatret over han og krøp under han, stresset ute og inne. I starten gikk jeg sidelengs med forlabbene på kjøkkenbenken, hadde full oversikt over hva som til enhver tid var på både benken og spisebordet, danset på bakbeina, danset i sirkel, hoppet og gjorde alle slags kunster for å få den nye familien til å forstå at jeg godt kunne tenke meg det samme som dem. Chivas sa fra når jeg gjorde noe galt, og det gjør han fortsatt. Som for eksempel når jeg kiler meg fast under terrassen.
Men altså – her er det visst ingen bønn. Det tok ikke mer enn noen få dager før jeg forsto at det faktisk lønte seg å holde alle fire labbene på parketten! Juhu – og for en mat de serverer her i huset! Fersk mat hver dag! Grønnsaker også. Og tørrforet har aldri smakt så godt som sammen med leverposteiskiva om morgenen. Og for å få all denne snaddermaten, må jeg altså sitte og være rolig. Jeg får ingenting hvis jeg gjør alle triksene mine rett før mat. Så nå lar jeg all mat og annen snacks ligge i fred på benken, og er stolt av at jeg er blitt så flink. Det er jo så koselig å få ros når jeg gjør noe bra. Det liker vi Stabyer, ikke sant?
Apropos det å være rolig – det er i grunnen ganske fint. Det tok noen måneder før jeg skjønte at jeg hadde det mye bedre når jeg ikke løp opp og ned alle trappene 100 ganger om dagen. Eller sto i vinduet og så på naboene som dro på jobb, kattene i nabolaget og de små søte dyra med pinner på seg. Når jeg er rolig er det nemlig utrolig morsomt å lære nye ting. Og her lærer jeg masse. Før – i rebelltiden – spiste jeg på fjernkontroller (oj – så rare i ansiktene folka mine ble da!), ødela alle klær med godbitlukt (og det er i grunnen ganske mange), ødela vekkeklokka til fatter`n (den sekundviser`n smakte ikke særlig godt forresten) og en masse annet jeg helst ikke vil tenke på. Nå oppfører jeg meg helt fint. Jaja – nesten hele tiden, da.
Jeg har noen uvaner som jeg må fortelle om. En av dem er at jeg synes det er såå morsomt å finne glasskluten til mutter`n. Det er bare glasskluten som er kul – de andre kan ligge igjen der i bøtta. Jeg tar med meg kluten litt hit og dit – og underholder familien min litt. En annen uvane er at jeg bare ELSKER Ulvang-sokkene til mutter`n! Heldigvis har hun sokkeskuffen sin i passe høyde, og jeg har selvsagt lært meg (helt på egenhånd, altså) å åpne skuffen, finne de rette sokkene, og kose meg med dem. Jeg tar dem med litt hit og dit i huset – og vips, så har jeg lært mutter`n ryddeleken. Jeg roter – hun rydder. Fatter`n har begynt å kalle meg for ”søte lille sokk”. I tillegg elsker jeg å vaske ørene til både fire- og tobente.
Mutter`n kaller meg for lille prinsesse, snuppa, søta, snusk, gullet – og selvsagt Baluba. Når hun bare kaller meg Baluba, er det for at jeg liksom skal høre etter eller trene litt og lære nye ting. Hun er akkurat like kosete som meg. Chivas er også kosete, men han er så stor at det ikke er plass til han i fanget. Flaks for meg. Det er også flaks at jeg har kommet til en familie som tåler at jeg er midtpunktet. De har forresten tatt meg med på flere utstillinger. Jeg har gjort så bra jeg har kunnet (selv om jeg synes det blir litt mye mas rundt med alle folk og hunder). Bare røde sløyfer og enda bedre enn det hittil! I 2009 skal jeg på flere utstillinger i tillegg til å gå lydighetskurs og jobbe mye med sportrening. Det gleder jeg meg til.
Jeg har også fått massevis av venner etter at jeg flyttet hit. Det er koselig å hilse på små, store, gamle og unge hunder, men de som bråker veldig, holder jeg meg unna. En puddel i nabolaget er lite sosial av seg, men sammen med meg klarer han å leke og oppføre seg som hunder skal.
For noen måneder siden var jeg skrekkelig engstelig for flere ting, for eksempel syklister. Men det har vi trent masse på!

Vi trener litt hver dag (mutter`n sier hun har en plan for ting jeg skal lære), og for tiden går vi på kurs eller er på hundetreningsgruppe 1 – 2 ganger i uka. På kursene/treningen jobber vi med mye forskjellig og aktivisering/hjernetrim er bra for oss Stabyer, altså! Hverdagslydighet, spor og agility har jeg også prøvd meg på. Det siste var kanskje det mest spennende jeg har vært med på foreløpig (i tillegg til å løpe og kose meg i skogen). De siste dagene har jeg også vært med mutter`n på flere skiturer. Det er også flott, jeg liker å trimme, men liker best når jeg kan bruke hodet samtidig. Jeg elsker altså å jobbe, og jeg får mye ros.
Som dere sikkert har skjønt, er jeg ei glad jente som finner på litt av hvert og som liker å være med der det skjer noe. Det er gøy å lære nye ting og bli med på nye steder.
Glad hilsen fra Baluba(som gleder seg til å bli kjent med enda flere).

Første gang på blogg!

Omsider er også vi på blogg! Balubasnupp koser seg stort i all snøen, hopper og spretter, baser og løper. I tillegg er hun blitt en super treningskompis på ski.

For tiden går vi lydighetskurs. Vi har vært på 5 kurskvelder, og trener jevnt og trutt. Baluba begynner å blir kjempeflink, og hun har fra kurskveld 1 sjarmert de fleste med sin måte å være på. Hun klarer nå å gå med kontakt, holt, dekk, hopp, stå, sitt, høyresving, helt om, venstresving (når jeg ikke stokker beina mine...) og tannvisningen går så det suser. Det gjelder bare å få satt alle delene sammen riktig. Det som er den største utfordringen nå, er å forstå kommandoen "på plass". Men øvelse gjør mester, og med en skikkelig jackpot, skal vi få det til! Vi gleder oss til neste kurskveld!