Høst 2009

Hei alle sammen!

Lenge siden jeg har skrevet her nå, men Chivasgutten har vært syk, og jeg har ligget litt lavt i terrenget, for å si det sånn. Ja, ikke så veldig lavt, da. Det ligger jo ikke helt for meg. Jeg krever mitt uansett, og mutter'n har vært flink til å skjønne at jeg trenger turer og stimulering selv om Chivas ikke har kunnet være med på alt. Men nå er heldigvis Chivas frisk igjen, og vi kjører på med treninger sammen.

På høstens skogsturer har jeg kost meg som bare det, særlig etter 20. august. Det er herlig å være i skogen hele året, men spesielt godt å løpe løs, altså! Jeg tar meg noen skikkelige turer ut i huttiheita og sjekker fuglelivet. De som mener at vi Stabijer ikke er fugleinteresserte, bør snakke litt med meg. Jeg er helt klar bare jeg hører et lite pip i skogen, og trostene holder seg jo ofte på bakken, jeg har full kontroll på dem, altså. Jeg stilles ut i gruppe 7, det er helt klart riktig gruppe for meg. :)

For tiden jobber jeg med å passere andre hunder i nabolaget. Det er ikke lett, altså. Jeg har sååå lyst til å leke med alle, men det passer ikke alltid, sier disse menneskene mine. Jeg har begynt å skjønne at jeg skal bare gå pent forbi, og nå har jeg klart det mange ganger de siste dagene vi har trent. Da blir mutter'n så glad, at jeg tror det lønner seg å høre på henne. Hun passer jo på at jeg får hilst på noen hunder også, så jeg blir jo ikke akkurat ensom av denne treningen.
I tillegg har vi begynt så smått med litt lydighetstrening igjen. Det er mye morsommere nå som jeg er blitt eldre, og endelig skjønner jeg alle disse ordene de sier til meg. Jeg må ærlig innrømme at jeg synes det var litt rart at de snakket til meg og trodde jeg skulle forstå menneskespråket, men nå er jeg blitt sååå flink.

Vi har vært på litt utstilling igjen, men det synes jeg bare er mas og ganske så kjedelig. Jeg viser meg mer enn gjerne frem for nesten hvem som helst, men alle disse folka på utstilling gjør meg stresset. Det er mye morsommere å gå spor, for eksempel. Det blir helt sikkert mer sportrening på oss utover høsten og vinteren - vi gleder oss allerede. Chivas er MYE flinkere til å gå spor enn meg, men jeg prøver så godt jeg kan, og jeg blir nok også flink bare jeg får littt tid på meg. For noen uker siden gikk jeg feltsøk. DET var kult! Jeg fant alle lekene de hadde gjemt, og fikk masse ros etterpå.

Har det altså helt fint for tiden, og gleder meg veldig til snøen kommer så jeg kan base og gå skiturer.

Sommerferien 2009

Se på meg 'a - jeg har vært på tur i Trysilfjellet og kost meg masse! Der var det mange turmuligheter så vi gikk lange turer hver dag selv om det striregnet. Det aller beste med turene var at jeg fant så mange fugler der. Store fugler og små fugler. De små var det så mange av og mutter'n sa at jeg ikke skulle oppsøke dem, men de var utrolig festlige og søte, da. De fuglene som var mest spennende var likevel RYPENE! Og dem var det mange av, altså! En dag skremte jeg helt tilfeldig opp ei rype som flakset av gårde. Akkurat da røyk båndet mitt så jeg kunne springe av gårde, men jeg fant ut at det var smarterst å holde meg i nærheten av flokken min, og jeg har nå tross alt ikke sjans til å fly fjellet rundt etter de fuglene. Best å bli og bli stående og ikke minst å komme når mutter'n kaller på meg.
Jeg har jo vært i Trysilfjellet før, og vil veldig gjerne tilbake dit!
Sommeren har vært helmaks, med masse kos, masse god mat, masse trening og turer og ikke minst masse på besøk. Sånn vil jeg ha det hele tiden, for da blir jeg så rolig og fornøyd!

Fjelltur i Jotunheimen

Tjolahopp!

Nå har jeg vært med på Terjes Resors årlige fjelltur. Jeg var nokså skeptisk på forhånd - er i grunnen ikke så altfor glad i forandringer og nye steder stadig vekk - men jeg slenger meg jo med flokken min, det bruker å gå bra.

En torsdag i juli ble bilen pakket, og vi kjørte skrekkelig mange timer før vi kom fram til et supert sted som heter Leirvassbu. Der var det utrolig frisk luft og fjell på alle kanter. Chivas og jeg fikk dele rom med mutter`n og fatter`n, og denne gang synes jeg ikke det var så skummelt å bli forlatt på rommet. Chivas var jo der, og det hjalp masse. Han har visst vært på mange sånne turer før.

Fredag og lørdag gikk vi turer i fjellet. Med potevoks på de nystelte labbene våre (Chivas og meg, altså) og potesokker i sekken, la vi i vei mot ur og isbre. Jeg lærte fort at det lønner seg å være behersket i det tøffe terrenget. Med 38 mennesker og 3 hunder på tur, så jeg at både fire- og tobente strevde med å plassere beina. Litt vrient i starten fordi jeg var så glad for å være sammen med alle disse morsomme folka, men jeg klarte meg bra etterhvert. Fikk masse skryt av mange mennesker - og ALLE synes selvsagt at jeg er supersøt. :-)

Rett før isbreen var det en bratt ur, og mutter`n satte en stopper for turen videre. Vi spiste matpakke (Chivas og jeg hadde selvsagt også matpakke) og koste oss med noen andre som også ville snu. Vi hadde jo allerede gått i to timer, så det var i grunnen en grei økt for dagen siden vi hadde like langt å gå tilbake. Jeg trengte ikke potesokker, men ble smurt med potevoks et par ganger. Og du verden så godt jeg sov etter denne turen!

Den andre dagen hadde mutter`n bestemt seg for å gå opp på en topp. Det var både regn og tåke, men 10-15 folk la av gårde. Ja, også Chivas og meg, da. Denne dagen tok jeg det med ro fra starten av - og etter å ha gått oppover noen timer, opprettet fatter, Chivas og jeg en "basecamp" på 1850 moh. Fatter`n er ikke så glad i høyder, og stoppet ved starten av ura. Det hadde ikke vært lett for en hund i bånd å gå videre, så vi tok en pause, selv om det var helt pyton å se mutter`n vandre videre UTEN MEG! Hun nådde toppen av Kyrkja på 2032 etter klyving og klatring og var storfornøyd da hun kom ned til oss etter en god stund. Fatter`n hadde varmet meg med ekstra fleece-genser, så jeg hadde det fint da vi satte avgårde nedover i snøen. Snø, is, stein og leire....helt toppers! Bakpotene mine trengte potesokker på vei ned, men det var helt i orden. Vi koste oss masse og fikk selvsagt egen niste denne dagen også.

Jeg blir helt klart med på Terjetur neste sommer også, selv om jeg trenger 2 - 3 hviledager i etterkant!

Pinsen 2009

Mutter`n hadde sagt vi skulle til by`n idag. Oslo, altså. Masse folk og greier. 9 hunder startet fra Oslo S - vi skjønte fort hvem som var i vår flokk. Jeg styra litt i starten, men så skjønte jeg at alle disse folka ikke hadde noe med meg å gjøre, og da gikk alt mye bedre. Mutter`n passet godt på meg. Det var noen rare skapninger i Oslo. Noen småttiser som vagget hit og dit uten å flytte seg. Jeg skjønte ikke før vi kom til Stortinget at disse skapningene kunne FLY! JUHU - FUGLER! De var kule, da!

På Aker Brygge fikk jeg vann og is. Det smakte utrolig godt. Og alle hundene i flokken var greie med hverandre. På vei tilbake gikk vi en tur oppom Akershus festning - mange flotte steder i Oslo, altså. I starten var jeg litt usikker - bare LITT - men etterhvert ble jeg meg selv, fikk øra litt mer framover og vist fram hvor fin jeg var. Noen damer ville gjerne klappe på meg, men jeg lot som at jeg ikke så dem. Aldri godt å vite.

Søndag kom hun kule brunetten på besøk. Ulrikke, altså. Vi trakk folka våre ut i skogen igjen, og fant et nytt vann! Vann er bare såå herlig. Ulrikke er skikkelig modig! Hun hopper uti vannet gang etter gang! Imponerende. Tror hun ville ha med meg, men jeg synes det er best å prøve meg fram i mitt eget tempo. Og siden Chivas ikke bader utenom småpyttene (for å kjøle magen), er det best å ta hensyn til meg selv. Jeg leker med pinner og kongler i vannkanten, og et par ganger da jeg skulle strekke meg etter en kongle, plumpet jeg uti. Hehe - jeg KAN jo svømme, da.

En herlig helg, altså med masse vann og trening - jeg har storkost meg!

Hurra for 17.mai! - en hundevennlig feiring av dagen

Jeg er lille snuppelure - og jeg har kost meg sååå på 17.mai. De andre hundene i nabolaget her har måttet være hjemme alene hele dagen, men "brutter`n" - Chivas - og jeg dro ned til Ulrikke - en supergrei labrador - og dro med folka ut i skogen.

Etter en lang tur kom vi til et vann. VANN! JUHU - det var kult! Ja, ikke det at jeg BADET, da - men vannet var kult å leke med. Jeg plasket og dukka hodet, drakk og gravde, og aktiviserte meg selv i flere timer. Og gjett - det var til og med fugler PÅÅ vannet! Stilig! Ulrikke hoppet uti og svømte etter endene, men Terje lurte henne tilbake med en kongle. Lettlurt - men kanskje smart likevel.

Det ble grillmat og champis på liten og stor (haha - champagnevann er også gøy å leke med!) - uansett, vi hadde det veldig koselig i mange timer der ute i skogen. Men det ser du sikkert av bildene?

Blodspor

Turen til Sørlandet ble slitsom for både hund og eier. Frøken snupp startet turen med nervene på høykant og fant ikke roen uten tilgang på egen plass/eget bur. Matmor har ikke sovet godt på flere måneder, og med kropp i ulage, hodesmerter og magevirus, var ikke formen god. Dommeren likte ikke Baluba og det eneste positive han kunne si, var at hun hadde et pent hode. Da er det godt å vite at vi har mange andre gode opplevelser sammen og kan blåse i de som ikke liker henne. Den firbente frøkna var skjelven og småredd på hele turen - det slet på eier også. Det tok 4 dager før snuppelure ble seg selv igjen, og først 4 dager etter hjemkomsten hadde hun funnet sin normale ro.

Jeg har noen uker jobbet for å få opp interessen til Baluba for blod. Chivas konverterte fra menneskespor til blodspor på en helg (blodsporkurs i slutten av april) - og håpet var at Baluba skulle bli like raskt hekta. Hun har alltid kommet fram til "mål" = skanken, men hun har hatt for høyt tempo, og sett ut som hun har løpt på tur i skogen. Det har rett og slett sett ut som om hun ikke har vært interessert i selve sporet. Vi har jobbet med flere små momenter de siste ukene for å få henne interessert i jobben.

Fredag ettermiddag dro jeg til sporområdet vårt og la spor til begge hundene som vi skulle gå lørdag ettermiddag. Chivas sitt spor ble ca 200 meter, med vinkler, avhopp og sårleie. Baluba sitt ble ca 50 meter - uten andre utfordringer enn naturen tilsa.

Dagen idag startet med 2 timers lydighetstrening for lille snupp. Hun virket litt sliten etter treningen, og vi var litt spente på om hun kom til å ha sporfokus. Baluba ventet i bilen mens vi gikk sporet med Chivas. Chivas hadde for første gang sårleie i sporet. Han gikk sporet som om han ikke hadde gjort annet. Markerte sårleiet med logrende hale og storkoste seg på jobb.

Balubas tur - vi var spente. Tok på henne sporselen og satte henne i gang. Og gjett om hun var flink! Nesa passe ned - litt opp - gjorde noen utslag utenfor sporet men fant raskt tilbake på rett spor, og gikk i akkurat passe tempo rett på skanken. :-) Jippiiii!

Det tar tid å lære seg å lese "ny" hund, og jeg håper vi nå er på rett vei. Det virker som om Baluba trenger å få ut krutt før hun er klar for å jobbe og at hun har bortimot samme arbeidskapasitet som Chivas. Han jobber mer enn gjernde flere ganger i uka med det som er gøy og det jeg synes er gøy.

Vi ønsker oss en god sporsesong med varierte vær- og vindforhold. :-)

Helgetur

Tiden er kommet for at husets jenter skal på tur! Vi skal bli med Britt og hennes jenter i bobilen til Kristiansand. Vi hadde i utgangspunktet ikke tenkt oss på langtur for å delta på utstillinger, men jentetur i bobil fristet for mye til at vi kunne takke nei.

Baluba er frisert og stelt etter alle kunstens regler, men rufser seg selv til så fort hun får sjansen. Det blir en siste fotvask rett før vi skal dra, så håper vi at dommeren synes hun ser fin nok ut. Uansett synes jo jeg hun er den flotteste stabijen som finnes!

Hun har det med å kose seg med sokker og kosedyr - på bildet åler hun seg rund på ryggen med anda mellom forlabbene og synes livet er topp!

Våren er kommet når Baluba leker med vannet

Baluba koste seg med vannet en vårdag i april. Hun hadde ikke tid til å se på det før vi hadde gått lang tur i skogen, men på vei tilbake til bilen, koste hun seg veldig med å fange vannstrålen, grave i vannet og drikke litt. Håper du også liker filmen.

Prinsessen i Stangehallen

Da Baluba og jeg søndag morgen dro til Stangehallen med Kari og Capri, hadde vi ingen forventninger. Vi dro for å kose oss en dag sammen - bare oss jentene + Capri. Ingen forventninger annet enn at vi skulle ha det koselig og klare å slappe av inne i en hall full av folk og hunder.
Denne gang taklet Baluba forstyrrelsene i hallen veldig bra. Hun liker ikke lyder hun ikke kjenner fra før, men får gradvis flere erfaringer på at ukjente lyder ikke nødvendigvis betyr fare. Denne gangen skulle vi løpe i ringen med Luna. Baluba og Luna har nok litt meninger om hverandre, og Baluba løp ikke like fint som hun pleier. Hun fikk likevel vist seg fra sin beste side for: Prinsesse Baluba gjorde det igjen!
CK med CERT ble det - og BIR. Videre til gruppefinalen - og siden det bare var Baluba fra gruppe 7 der, fikk vi en ny fin rosett.
I BIS-finalen var nok frøkna sliten for dagen, og ville bare sitte. Det var likevel en fin erfaring for oss, og vi lærte masse av dette. Nå gjelder det å finpusse på å vise fram - for neste på planen er NKK-utstilling i Kristiansand. Britt og jeg skal på jentetur i bobilen - og da gjelder det å huske på å ha det koselig og senke alle forventninger.

Jeg er kjempestolt av Baluba - tenk den utviklingen hun har hatt på bare ett år!

Hjemmepåske

Vi fant ut at vi måtte prioritere litt oppussing i påsken. Men hva gjør vel det når været er topp og det fortsatt er flott skiføre? Vi hadde glemt appelsinen på dagens skitur, men koste oss i solgropa på Høgsmåsan likevel. Frøken snupp og jeg hørte på de nye fuglelåtene. Det kommer nye fugler for hver dag - og ikke en av dem går Baluba glipp av, kan du tro.

En av de store fordelene med å ha hund, er for min del at jeg får avbrekk fra det jeg gjør. Oppussingen går sin gang selv om jeg tar noen pauser med hundetrening, skiturer og egentrening.

Det blir helt sikkert flere koselige skiturer i de nærmeste dagene.

1 år på Østlandet

Igår - 21.mars - var det ett år siden Britt og jeg hentet Baluba i Åndalsnes. Dagen ble "feiret" med å prøve oss på bronsemerkeprøven. Vi besto 5 av 8 øvelser - det vil altså si stryk. Vi hadde nok klart det veldig bra hvis det ikke hadde vært så mye forstyrrelser utenfor banen - med spente hunder og hundeeiere som giret opp hunder, bjeffing her og der og litt andre forstyrrelser - så nå blir det mer trening på ulike steder med ulike forstyrrelser. Dette må vi da klare?

Dommeren var imidlertid veldig vennlig og tålmodig - hun skrøt av Baluba og synes hun var en skikkelig fin hund. Arrangørene i Retrieverklubben synes nok også litt synd på oss - vi fikk uansett med oss premier. Veldig koselig det, da.

Vi melder oss på ved neste anledning - skal visst være ved Bogstad i mai en gang.

Etter prøven dro vi på besøk til tante på Tofte. Baluba oppførte seg eksemplarisk innendørs, og fant ikke på noen sprell. Kanskje det var fordi hun fikk så kjempegod middag der?

Baluba 2 år

Lille snupp er idag 2 år. Om 4 dager er det ett år siden Britt og jeg hentet henne i Åndalsnes, og utrolig mye har skjedd dette året. Baluba er ei gla`-jente med tæl, humor, initiativ og læringsvilje. Hun tar all den kosen hun kan få, og helst litt til. Vi skal en av de nærmeste dagene prøve oss på bronsemerket i lydighet for første gang. Litt spenning skal man jo ha i hverdagen, det kiler litt vel mye i magen nå dagene i forkant. Vi begynte med lydighetstrening for 10 uker siden, og det blir spennende å få en vurdering på arbeidet vi har lagt ned så langt.
Dagen idag feires med turer som vanlig, litt lydighet-trening, masse oppmerksomhet og ekstra god mat.

Utstilling i Bø

Lørdag sto vi opp før alle andre - trodde vi. Det var visst flere som skulle ut i snøværet, for det var nesten kø på veiene klokka sju! Vi møtte Kari og Capri ved Hokksund og hadde en veldig koselig biltur til og fra Bø. To jenter i bil betyr mye skravling!

Da vi nærmet oss Bø, så vi mange biler med hundebur - og ved Bøhallen var det virkelig masse biler, hunder og mennesker! Hallen var virkelig full, noe av det trangeste jeg har vært med på (foruten Bruce Springsteen på Valle Hovin... :-) ). Baluba taklet nå hallen bedre enn noen gang, ingen problemer med å gå inn i eller være inne i hallen. Det er en seier i seg selv.

Baluba og jeg hadde også god kontakt før vi skulle i ringen, og vi bare gledet oss. Hun løp velvillig i ringen da det var vår tur, sto fint, og jeg var stolt av lille prinesessen. Som jeg har skrevet tidligere, er jeg med på dette for å knytte bånd mellom hund og meg, vise fram rasen og ha det hyggelig med andre. Denne gangen likte nok ikke dommeren hunden min, det kan jeg ikke gjøre noe med. For første gang fikk vi andre premie og blå sløyfe - vår dårligste plassering hittil.

Vi fikk god støtte i forkant av Britt og ikke minst trøst på hjemveien av Britt, som sa at alle championer har en blå sløyfe. :-)

Jeg er forresten veldig glad for at Capri for første gang fikk bedre plassering enn Baluba. Synes det er viktig å glede seg over andres seire også, jeg da.

Den neste måneden skal vi pirke ekstra mye på lydighet - har meldt oss på til bronsemerkeprøven i mars en gang.

Utstillingjenta
I morgen - 21.februar 2009 - skal vi på NKK-utstilling i Bø. Vi har vært med på 5 utstillinger tidligere, og er veldig fornøyde med tilbakemeldingene vi får fra dommerne vi har stilt for så langt.

Med Baluba kom også lysten til å vise fram denne flotte hunden. Da hun allerede på første utstilling fikk CK og dommeren oppfordret oss til å fortsette å stille, var det motivasjon nok til å fortsette. Det er likevel oppdretteren til Baluba - Britt - som har fått oss med i ringen, noe jeg er veldig takknemlig for. Siden jeg i utgangspunktet tenker at utstilling ikke gjør hundene glade, har det vært veldig viktig for meg å ha følgende motto: Ustilling skal være gøy, utstilling skal være sosialt for hund og eier, vi er der for å bygge relasjoner mellom Baluba og meg og for å vise fram hvor flott rasen Stabyhoun er!

Baluba kan være litt engstelig i haller med mye støy, og har stor glede av Capri som vi møter hver gang. Engstelsen er heldigvis i ferd med å gå helt over. Vi har jobbet jevnt og trutt med miljøtrening i ulike haller uten at vi har stilt selv, i tillegg til at kurset vi er med på for tiden foregår inne i en hall med tidvis mye støy.

Som uerfaren utstiller, har jeg opplevd å glemme de utroligste ting til utstillingen. Derfor har jeg laget huskeliste og må gjøre alt klart kvelden i forveien. Blir foreløpig litt ekstra stressa rett før vi skal av gårde.

Vi gleder oss til Bø-utstillingen!

Baluba – fersking på Østlandet
Tjolahopp! Bare noen dager etter ettårsdagen min - 17.mars 2008, ble jeg hentet i Åndalsnes. Jeg var så sliten den dagen og sov i bilen nesten hele veien til mitt nye hjem.
Fra starten her hadde jeg lite peiling på hvordan jeg skulle oppføre meg, og skjønte egentlig ikke så mye annet enn at i det nye huset var den nye familien min glad i hunder og kos – akkurat sånn som meg! For et lykketreff. Chivas – husets mammadalt, en Golden på 6 år (han kan mye forskjellig, altså!) – har vært utrolig tålmodig med meg helt fra starten (men fy så skitne ører han hadde!). Tålmodig - enda jeg var høyt og lavt, nafset han i halsen, klatret over han og krøp under han, stresset ute og inne. I starten gikk jeg sidelengs med forlabbene på kjøkkenbenken, hadde full oversikt over hva som til enhver tid var på både benken og spisebordet, danset på bakbeina, danset i sirkel, hoppet og gjorde alle slags kunster for å få den nye familien til å forstå at jeg godt kunne tenke meg det samme som dem. Chivas sa fra når jeg gjorde noe galt, og det gjør han fortsatt. Som for eksempel når jeg kiler meg fast under terrassen.
Men altså – her er det visst ingen bønn. Det tok ikke mer enn noen få dager før jeg forsto at det faktisk lønte seg å holde alle fire labbene på parketten! Juhu – og for en mat de serverer her i huset! Fersk mat hver dag! Grønnsaker også. Og tørrforet har aldri smakt så godt som sammen med leverposteiskiva om morgenen. Og for å få all denne snaddermaten, må jeg altså sitte og være rolig. Jeg får ingenting hvis jeg gjør alle triksene mine rett før mat. Så nå lar jeg all mat og annen snacks ligge i fred på benken, og er stolt av at jeg er blitt så flink. Det er jo så koselig å få ros når jeg gjør noe bra. Det liker vi Stabyer, ikke sant?
Apropos det å være rolig – det er i grunnen ganske fint. Det tok noen måneder før jeg skjønte at jeg hadde det mye bedre når jeg ikke løp opp og ned alle trappene 100 ganger om dagen. Eller sto i vinduet og så på naboene som dro på jobb, kattene i nabolaget og de små søte dyra med pinner på seg. Når jeg er rolig er det nemlig utrolig morsomt å lære nye ting. Og her lærer jeg masse. Før – i rebelltiden – spiste jeg på fjernkontroller (oj – så rare i ansiktene folka mine ble da!), ødela alle klær med godbitlukt (og det er i grunnen ganske mange), ødela vekkeklokka til fatter`n (den sekundviser`n smakte ikke særlig godt forresten) og en masse annet jeg helst ikke vil tenke på. Nå oppfører jeg meg helt fint. Jaja – nesten hele tiden, da.
Jeg har noen uvaner som jeg må fortelle om. En av dem er at jeg synes det er såå morsomt å finne glasskluten til mutter`n. Det er bare glasskluten som er kul – de andre kan ligge igjen der i bøtta. Jeg tar med meg kluten litt hit og dit – og underholder familien min litt. En annen uvane er at jeg bare ELSKER Ulvang-sokkene til mutter`n! Heldigvis har hun sokkeskuffen sin i passe høyde, og jeg har selvsagt lært meg (helt på egenhånd, altså) å åpne skuffen, finne de rette sokkene, og kose meg med dem. Jeg tar dem med litt hit og dit i huset – og vips, så har jeg lært mutter`n ryddeleken. Jeg roter – hun rydder. Fatter`n har begynt å kalle meg for ”søte lille sokk”. I tillegg elsker jeg å vaske ørene til både fire- og tobente.
Mutter`n kaller meg for lille prinsesse, snuppa, søta, snusk, gullet – og selvsagt Baluba. Når hun bare kaller meg Baluba, er det for at jeg liksom skal høre etter eller trene litt og lære nye ting. Hun er akkurat like kosete som meg. Chivas er også kosete, men han er så stor at det ikke er plass til han i fanget. Flaks for meg. Det er også flaks at jeg har kommet til en familie som tåler at jeg er midtpunktet. De har forresten tatt meg med på flere utstillinger. Jeg har gjort så bra jeg har kunnet (selv om jeg synes det blir litt mye mas rundt med alle folk og hunder). Bare røde sløyfer og enda bedre enn det hittil! I 2009 skal jeg på flere utstillinger i tillegg til å gå lydighetskurs og jobbe mye med sportrening. Det gleder jeg meg til.
Jeg har også fått massevis av venner etter at jeg flyttet hit. Det er koselig å hilse på små, store, gamle og unge hunder, men de som bråker veldig, holder jeg meg unna. En puddel i nabolaget er lite sosial av seg, men sammen med meg klarer han å leke og oppføre seg som hunder skal.
For noen måneder siden var jeg skrekkelig engstelig for flere ting, for eksempel syklister. Men det har vi trent masse på!

Vi trener litt hver dag (mutter`n sier hun har en plan for ting jeg skal lære), og for tiden går vi på kurs eller er på hundetreningsgruppe 1 – 2 ganger i uka. På kursene/treningen jobber vi med mye forskjellig og aktivisering/hjernetrim er bra for oss Stabyer, altså! Hverdagslydighet, spor og agility har jeg også prøvd meg på. Det siste var kanskje det mest spennende jeg har vært med på foreløpig (i tillegg til å løpe og kose meg i skogen). De siste dagene har jeg også vært med mutter`n på flere skiturer. Det er også flott, jeg liker å trimme, men liker best når jeg kan bruke hodet samtidig. Jeg elsker altså å jobbe, og jeg får mye ros.
Som dere sikkert har skjønt, er jeg ei glad jente som finner på litt av hvert og som liker å være med der det skjer noe. Det er gøy å lære nye ting og bli med på nye steder.
Glad hilsen fra Baluba(som gleder seg til å bli kjent med enda flere).

Første gang på blogg!

Omsider er også vi på blogg! Balubasnupp koser seg stort i all snøen, hopper og spretter, baser og løper. I tillegg er hun blitt en super treningskompis på ski.

For tiden går vi lydighetskurs. Vi har vært på 5 kurskvelder, og trener jevnt og trutt. Baluba begynner å blir kjempeflink, og hun har fra kurskveld 1 sjarmert de fleste med sin måte å være på. Hun klarer nå å gå med kontakt, holt, dekk, hopp, stå, sitt, høyresving, helt om, venstresving (når jeg ikke stokker beina mine...) og tannvisningen går så det suser. Det gjelder bare å få satt alle delene sammen riktig. Det som er den største utfordringen nå, er å forstå kommandoen "på plass". Men øvelse gjør mester, og med en skikkelig jackpot, skal vi få det til! Vi gleder oss til neste kurskveld!